Når den sekulære samlivsetikken blir problem for kirken

Noen kirkestrategiske refleksjoner om kristne menigheters utfordringer og muligheter i den kultursituasjon vi befinner oss i

Noe særegent for de siste tiårs samlivsdebatt i kirken – med homofilispørsmålet som et slags brennpunkt, er polariseringen mellom ytterstandpunktene. Enten argumenteres det for en teologi på samlivsfeltet som åpner opp for full aksept for såkalte likekjønnede ekteskap i kirken, eller så kjempes det mot en slik teologi og for å holde fast ved det som har vært den kristne kirkes klassiske og tradisjonelle syn på saken. Her argumenterer man sterkt ut fra det man opplever som Bibelens «tydelige ord» i saken. Spørsmålet jeg stiller i denne teksten er om det kan finnes en kirkestrategisk posisjonering mellom nevnte ytterpunkter i debatten – som kan framstå som teologisk forsvarlig sett ut fra et evangelisk og mer konservativt ståsted, og som også kan sies å være kirkestrategisk fornuftig i den kulturelle situasjonen vi befinner oss i som kirke i den vestlige verden?